vane

Er det så, å ha et bloggliv, å plutselig bli bort, og plutselig være tilbake.

Det er så, og det har det alltid vært for meg, uansett. Men her er jeg, og jeg vil skrive litt igjen, kanskje er det godt for meg.

Jeg har intet blogg som jeg bruker for å snakke om hva jeg føler. Derfor skriver jeg her. Men har nesten ingen å lese meg!!! =/

hm, who cares!

{EAV_BLOG_VER:23177c51f94230c0}

Jeg har vært bort for nok en lang tid. Men du må tro på meg, fordi jeg øver riktig ganske oft på min norsk, og jeg vil at alle dere vet dette. Det er helt vanskelig å "keep up" med alle tinger av livet, men livet er vakkert, og jeg aldri skal glømme det.
Ha det helt hyggelig! :)
PREKAST!!!! Forresten, den der koden er en riktig pain in the arse. Oh well.

I går har jeg lest Stig Dagermans novelle Vårt behov av tröst, allerede kjennende beskrivningen som var på bokens baksiden. Denne beskrivning er, om du tillar meg, ganske rosende... det snakker om prakt og innflytelse, hmm... som etterlater meg skeptisk. Ja, visst, Dagerman låter ganske svensk, og snakker om hvordan ingen menneske kan virkelig være glad når han vet at han skal dø før eller senere, men... ack. Han låter litt som hva jeg kjenner (og jeg kjenner så lite om svenske kunster) om svensk litteratur eller sånn, som historier av Bergman, hvor alle er fortvilet, eller mange lider, eller whatever.

Men noe er dypt irriterende med hva Dagerman sier: det låter som håp er bare en illusjon eller det er ganske enkelt umuligt! Altså, hva er livet, om det er ikke bare desperasjon?? Ahh.... det er ikke noe som jeg kunne leve med! Hva er poenget, uansett?

Da, når jeg leser om en tekst at det har en del "prakt" ... jeg liker å tenke at det er virkelig levende... ikke desperate !! Men tross allt Dagerman er en bra forfattare og vet hvordan man går til poenget. Men han savner å tro litt mer på livet, bare.

Jeg har akkurat laget meg en kunstnar profil på last.fm, søker fremdeles å vite akkurat hvordan det virker, men har allerede lagret to musikk spår og en video!

La filiation de l'homme (extrait) from Vanessa Massera on Vimeo.

Woa,

Alt er så jävla varmt her! Jeg forstår ikke nok riktigt hva skjer akkurat nå. De siste uker hva som vi var i oktober, og nå er det hetebølge igjen. Forrykt! Jeg svimmer i svetten min. Og jeg sover ikke bra, fordi skolen har startet igjen og jeg har en del mer prosjekter. Det er ikke uintressant, skønt. Bare vanskeligt å følge. Også, jeg savner å skrive på norsk. Men alt går så raskt og jeg vill ta lite tid for min selv.

Ja, ikke det meste spennende innlegget, men man må reste fra tid til annen... Jeg savner frukt!! Ville ha laget en pai, men det er enkelt for varmt!! Håper det blir bedre snart... uten bli november-kalt... eehh.. ikke for mye regn takk!

Fredag på kvelden hadde jeg fått en tittel for å gjøre en film i 2 dager. Det gjørt jeg med Photo Booth & iMovie, hahaha. Her er lenken ! å ja - der finnes inspillinger av hardingfelen min! :)

http://vimeo.com/13992018

Ladies and gentlemen, now has come the time to talk about the most awkward erotic death possible. What shall it be? The list of akwkward elements is long... VERY long...

 Jeg liker ikke at settningene mine blir ikke forstått med hva de skulle si. Jeg liker ikke når man forstår meg ikke, eller bedre, at man vil ikke prøve at høre meg.  Jeg liker ikke at man bruker settningene mine for å inspirere en retorisk "filosofisk" envolée som skal gi forbryteren en vidd utseende. Jeg liker meste ikke at når jeg forklarer en kjempeenkle idée med enklere ord, man gjør allt for å pålegge sin komplekse visjon av tingene og for å komplisere allt. Jeg liker ikke i det hele stimulere en "tomme" av tenker som går ingensteds fordi man glemmer at jeg sa noen enkle og man vil ikke se dette. Jeg liker ikke avfall energien min med å forklare igjen, å vakle igjen,  uttrykes igjen, med en annen måte, for at det blir even mer åpenbare, som hvis jeg tenkte at leseren min var idiot og som hvis jeg måtte omstart fordi leseren kan ikke fokus på en ting om gangen. Jeg liker ikke når jeg må bruke indirekte metoder for å si hva jeg vil si, for å "forføre".

Kransen - det er hvor jeg er i lesningen min.

Jeg vet at det er én av de meste kjedelige bøker som Nordmenn kan lese. Fordi det er langt og obligatorisk å lese på skolen. Men Jeg leser dette bare for å kjenne bedre den norske kultur og, hovedsakelig, norsk litteratur.

Sigrid Undset er kjent for å være et "must". Jeg forstår hvorfor man må lese dette på skolen.


1927 Sigrid Undset. Dette bild får meg til å le.

Jeg vet sikkert at hvis jeg var nork og hade lest dette på skulen, jeg ville ha ikke likt boken. Minst, ikke i videregående. Kanskje litt mer i høyskole, men ikke for mye heller.

Boken hennes gjør meg tenke på Zola, Stendhal eller Flaubert med stilen. Men ikke kritikken av bogerskapet. Fordi det er en historisk bok, det låter mer som Dumas, kanskje. Og man kan visst føle beskrivende stilen, langt og veldig naturalisk. Det er hva er mye som Zola. Men det er norsk, også alt er mer kalt og verdig, på noen sett.

Men det er langt og jeg kan ikke holde lenge fokus og, som med nesten alle naturaliske/beskrivende bøker, jeg leser litt som i en drøm, på å fange detaljer, eller generell historien, men ikke alt med én lesning. Og det er greit så. Det gjør jeg også iblant når jeg ser på filmor som er lange, Tarkovski f.eks. Med Tarkovski jeg kan ikke sitte og se og ikke røres. Det er umuligt. Jeg blir sløvet etter et stund. Spesielt når han starter med sine dikt eller filosofi-tenker uendelig langt som til endet av Solaris eller gjennom hele Stalker. Men de er jo veldig interessante filmor.

Jeg har lært også at det ble en norsk film, laget i 1995 av Liv Ullmann. Jeg har ikke sett den film, derfor jeg kan ikke si hvis det er bra. Men jeg elsker Liv Ullmann.



Hun er en stor skuespillerinne som jeg kjenner takk til Ingmar Bergmans utmerkete filmor. Det er også en del av hvordan jeg har lært meg svensk!

Uff ! Akkurat nå leser jeg Presten av Hanne Østarvik, og det er en riktig tung bok! I de første sidene lær man at historien er om en tysk kvinne som prøvt å bli prest i en liten by i Finmark eller Nord-Norge. Det er veldig tung å lese fordi fortelleren selv er tung, har tunge tenker og vet ikke hvordan bli lett, og hva at være lett betyder.


 Det er bildet av bokens dekningen. Det ser ut lite som en annonse av Bergmans Nättvards Gästerna eller noe. En film som er like tung  og hårdt å starte og bli virkelig fascinert med fortellingen.

 Det er også slående at se noen likhet mellom de to, som har en riktig langsom utvikling eller hel treghet. På samme sett som hadde gjort meg skeptiske med Nättvards Gästerna i de første par ganger som jeg har sett på filmen even hvis jeg elsker pladask Bergman var det ganske ikke lett å virkelig lese dyp og føle & følge Østarviks exponering.

Men nå finner jeg det mer og mer interessant fordi hun snakker om Sami befolkningen og hvordan det er ikke enkle å jobbe i en region hvor de Sami bor fortsatt, men ingen Nordmenn vet sikkert hvem de er eller hva de behøver, eller even forstå dem.


Visst leser jeg Presten på fransk, også tittelen er La pasteure, oversettet, igjen, hos Les Allusifs.

 

Det sier at Hanne Ørstavik er også én av de viktigeste forfattare fra Norge (som forklare hvorfor det var så lett å finne på fransk) og at hennes bok er even en vesentlige "artwork". Hun har også vinnet Brageprisen i 2004, som er den høyeste litterære distinksjon i Norge.




*
Jeg har også akkurat sett på Werner Herzogs Encounter at The End of The World, som er jo fantastisk som bevegelige bild og kryssen med musikk er bare guddomelige. Herzog er en ganske utrolig kunstnare som man må uten tvil kjenne. Hva er også kjempeinteressant i den her filmen er at det høres i nesten hele filmen hardingfele og det passer på veldig god. I salute you, Werner Herzog.